Med et lekent sinn :)

Kom over en fin og kreativ blogg i dag! Det liker vi :))  Klikk dere inn og *trekk lodd* på gi-bort-en : giveaway+hos+med+et+lekent+sinn.jpg

Klara Klok og gjengen fra landet

En alt for sjelden gang samles vi, fagledere fra Tromsø kommunes utkantbarnehager. De mest bortgjemte og fleksible barnehagedamer som finnes i denne vår kjære kommune. Vi driver barnehage i eldgamle lærerboliger, der musene fester i kjelleren og lekene er arvegods fra bygdas nåværende tenåringer. Eller vi driver barnehage på skolekjøkkenet på 30 år gamle skoler. Med toalett som deles med skolens 1-4. trinn, 40 elever til sammen. Oppstår det utfordringer, møter vi dem med forekommenhet og fleksible løsninger. Vi limer leker og setter opp musefeller, rømmer barnehagen når det skal foregå undervisning i "Mat og helse" og venter til elevene er gått inn fra friminutt før vi sender barnehageungene på do. Ofte må vi feie over gulvet med moppen, så de ikke blir søkkvåte av alt vannet som ligger på gulvet etter elevenes avkledningsseanse… 

Et eksempel på forekommenhet og fleksibilitet, var i går da vi hadde okkupert et av Rådhusets få møterom, etter avtale gjort for månedsvis siden. Plutselig banket det på (glass-)døra, og kommunens et-eller-annet-råd mente de skulle ha et møte på "vårt" rom. Fleksibel og imøtekommende som hun er, foreslo en av disse eminente faglederne at vi kanskje kunne ta en lengre lunsj…? Det var snakk om en og en halv time! Og vi var kommet kjørende fra alle kanter av kommunen for å møtes her! Heldigvis var vi mer firkantede, vi andre, og sa niks og nei. Her satt vi og her skulle vi sitte.  

Takk og pris for det. Man kan si mye godt og fint om små barnehager på distriktet, og mye av det er riktig og rett. Men noe stort fagmiljø har vi ikke. Dette er den eneste anledningen vi har til å diskutere med fagfolk i lignende jobbsituasjon som vår egen. Vi utveksler gode erfaringer og dårlige opplevelser, utfordringer og gleder, oppdateres på ting vi ikke alltid får med oss i en hektisk hverdag, og støtter hverandre. For tiden jobber vi med en felles søknad om midler fra Fylkeskommunen, til å jobbe med "vennskap og tilhørighet" i barnehagen, og har spennende ting på gang med konferanse som vi kanskje kan dra på, alle sammen. Oi, oi, oi! Møte andre fagfolk, få faglig input, gode ideer, skape ny praksis? Hadde ikke det vært artig?

Men da må vi fortsatt møtes, snakkes og diskutere. Vi må ha en felles arena. For Klara Klok blir aldri klokere av å snakke bare med seg selv. Hun trenger å diskutere med Lene Klok, kverulere med Vivi Klok, oppdateres av Torunn Klok og oppmuntres av Marit Klok. Og hvis Tove Klok og Anne Klok, og til og med Hanne Klok er til stede og røsker litt opp i oss med enda smartere innspill, så er alt som det skal være og vi har distriktsbarnehager med tipp topp mannskap! Og enda litt til!

Gratis lunsj!

Jeg er meget lett å lokke med på ting, så lenge det innebærer gratis lunsj... Det være seg kurs, konferanser eller dagslange møter. Så lenge det er gratis lunsj, er jeg som oftes med. For de som kjenner meg, kommer nok ikke dette som et sjokk. Det er ikke så mange ribbein som stikker ut gjennom denne genseren, for å si det sånn...

I dag var det valgmøte for Utdanningsforbundet i Tromsø som lokket med gratis mat, og det viste seg å bli en veldig positiv opplevelse. Men det var faktisk ikke takket være maten! (Heller tvert i mot, skal jeg være ærlig.. rundstykket med laks var en slapp og smaksløs affære som burde blitt spist med kniv og gaffel, og ikke slafset i seg uten andre hjelpemidler enn en stakkars serviett).

Det er utrolig mange flinke og positive mennesker i Utdanningsforbundet i Tromsø for tiden. Jeg liker så godt når saker og ting preges av ekte engasjement, raushet og samtidig effektivitet! Møtet gikk som en lek. Saker ble banket gjennom, ingen "kranglekandidater" dukket opp via benkeforslag, bare 2 replikker meldtes til dagsorden... Det var altså ingen møteplagere til stede! Samtidig brukte man tid på å takke både avtroppende styremedlemmer og hovedtillitsvalgte, valgkomite og foredragsholder. Tonen var avslappet og munter. Herlig.

I tillegg til valg av folk til ditt og datt, var det også satt av tid til et foredrag om profesjonsetikk/profesjonsbevissthet, holdt av Steffen Handal som sitter i Utdanningsforbundet sentralt. Nå fikk jeg ikke med meg absolutt alt. Var blant annet opptatt av et eple jeg satt og knasket på. Kaffekoppen var også god og tankene vandret litt. Men noe fikk jeg absolutt med meg. Det er interessant å tenke på både profesjon og etikk. Forbundet har jobbet mye med dette, og jeg tror det er veldig riktig. For hva skal vektes i vanskelige spørsmål? Hensynet til barna vi jobber med eller hensynet til politikere og samfunn? Hva gjør vi dersom det vi blir bedt om av politikere, for eksempel Byrådet i Tromsø, kommer i konflikt med barnas beste? Har vi et ansvar for å si i fra? Kan vi nekte å utføre ting (for eksempel diverse tester og rapportering) dersom vi mener det er uetisk og skadelig for barna?
Hvis forbundet kan hjelpe oss førskolelærere og lærere til å definere både problemstillinger og gode løsninger, er det absolutt en bra ting. Det er også bra at dette blir satt søkelys på i media. Den politiske verden ser ut til å fungere som en pendel som svinger fra det ene ytterpunktet til det andre. Venstre, høyre rett om! Det er også sånn at man får mange motstridende beskjeder. Barnehagen skal innebære mer faglig lærdom og barnea i skolen skal ha mer og mer timer i norsk, matematikk og kanskje litt engelsk. De skal testes og vurderes. Samtidig er det barnehage og skole som skal forhindre en ny ABB, motvirke voldtektsbølger, forebygge negative holdninger mot homofile, sørge for sunne innstillinger til det annet kjønn, jobbe for et inkluderende samfunn og ta vare på gamle tradisjoner... Hvordan forholder man seg til alt dette? Hva skal vi egentlig mene? Og ikke minst, gjøre?

Jeg lager meg mange tanker etter en sånn meningsfylt dag. Kjenner jeg har veldig godt av å trå litt utenom de daglige stiene og samle nye inntrykk. Mandag er det tilbake til matpakka og traktekaffen på jobb, med ny energi og profesjonell giv. Takk for lunsjen :)

Etter en bursdagsdag...

Sitter her og bearbeider inntrykk etter en dag prega av bursdagsfeiring. Bursdagsbarn på 15 år, gjester, hjemmelaget kake, massevis av kaffe, gaver og prat. Er blitt oppdatert på siste nytt, (redigert til familievennlig versjon), har utvekslet synspunkter på ditt og datt, lekt med ungene, flirt godt. Ikke så skjellsettende, ikke så voldsomt viktig i den store sammenhengen. Men trivelig. Meningsfylt. I hvert fall for meg.

Jeg har en venn som tenker helt annerledes om livet. For ham er alt slikt meningsløst. Bortkastet energi. For ham skal ikke livet være trivelig, ikke preget av pjatt. For ham er det viktig at ting ikke er for lettvint, ikke for hyggelig. Kjedsomhet er et tegn på at man ikke er kreativ nok, livet handler om å skape. Gjerne provosere. Sånn forstår jeg det i hvert fall, kanskje det ikke er rett. Syns det er vanskelig å forstå... Og føler meg litt truffet, litt nedvurdert...

For hva gjør livet meningsfylt? Om det ikke er det positive som tross alt fins i livet, er det da det negative? Skal man grave seg ned i pessimisme og dysterhet, og dyrke meningsløsheten og tristessen som en kreativ drivkraft? Nå er jo ikke jeg så kreativ at det gjør noe. Jeg har helt klart tv-n for mye på og sitter for mye på facebook, leser for mye og tar i det hele tatt inn i overkant mange inntrykk. Har ei oppfatning av at det bør være balanse mellom det man tar inn og det man selv gir uttrykk for, gjennom skapende aktivitet.
Men så må jeg også spørre, krever ikke det å samhandle med andre mennesker en kreativitet? Jeg jobber med mennesker, gir omsorg, gir tilbakemelding, gir oppmerksomhet, gir glede.. Jeg gir av meg selv hele tiden, dagen lang? Hvorfor er dette en mindreverdig kreativ aktivitet?

Det er forskjell på å lage ting, og på å skape et livsverk. Sier han. Men kanskje mitt livsverk er jobben min, det å gjøre mitt beste for å støtte mennesker i å oppleve livet, og veilede andre i denne jobben? Kanskje mitt livsverk er det å skape et godt liv for mine barn, støtte dem og lytte til dem og lære til og av dem. Kanskje det til og med er å engasjere seg politisk, mene noe om det som skjer, være aktiv?

Ikke vet jeg. Tør aldri være skråsikker på noe. Regner alltid med at andre nok også har noe å fare med... Men det at man er så forskjellig, og tenker så forskjellig om hva som betyr noe, det syns jeg er rart. Og veldig spennende....

Interiørinnlegg!!?

Det er ikke ofte jeg legger ut *meg og mitt hjem*-poster, men nå må jeg bare trø til. Dette gamle skapet og det flotte *spiseriet* fikk jeg for mange år siden, fra et dødsbo. Ingen fra avdødes familie ønsket disse tingene, så jeg tok dem med meg. Skapet ble malt i brunnyanser med en gang det kom i hus, mens kjøkkenhylla har stått lenge i påvente av at jeg både skulle pusse den opp, og finne en passende plassering for den. Tiden har lenge vært inne for at disse to skulle få en ny storhetstid, og endelig fikk jeg tatt meg på tak og gjort noe med det... Litt jobb, men verdt hver time med sandpapir og malekost. Når jeg ser bort i denne kroken av stua, blie jeg fylt av fryd og glede. Syns det ble så fint...

Ser jeg imidlertid andre veien, får jeg dessverre øye på dette bordet, og fryden fordamper som dugg for sola... Ikke får jeg gjort noe med det heller, siden jeg trødde over på trening i går... Får bare se andre veien, foreløpig!

Tja til apatien...

Denne dagen har altså ikke vært noe særlig å skrive hjem om. Både jeg og en av de yngre versjonene er småsyke hjemmesittere, han for så vidt verre enn meg (selv om det sitter langt inne å innrømme...) Ingen ting er morsomt, alt er traurig og søvndyssende, og på tv`n er det ikke noe bra.

Du verden så kjedelig man kan ha det på en slik dag. Og det er for så vidt det dette innlegget skal handle om. For bloggen skal dreie seg om opplevelser, men hvilke opplevelser er egentlig verdig å rapportere om? Har nettopp lest et godt blogginnlegg i Løwes hule, http://t.co/ynUdBemm om hvordan vår tilbøyelighet til å fremstille livet som perfekt, kan være både usunt og ufornuftig. Vi skriver post etter post om turer, bollebaking og konsertopplevelser, men nevner ikke de dagene der alt går i sirup, ungene er sure og man føler seg mislykket.

Hvorfor legger man bare ut positive ting? Er det fordi man ikke vil innrømme at livet ikke alltid er så bra? Er det fordi man ikke vil plage facebookvennene sine med sutring og negativitet? Eller er det bare det at facebook og blogging er en overskuddsaktivitet som man bruker når man føler seg ovenpå? Når man er litt "ner-i-mella" har man kanskje ikke overskudd til å holde på med det?

Jeg vet ikke, men følte plutselig at med dette i bakhodet, blir det litt feil med en blogg som bare beskriver alle de gode opplevelsene. Det kan jo skape et feilaktig bilde av at mitt liv er fullt av spennende opplevelser dagen lang. Aldri en kjedelig stund, aldri et trist øyeblikk. Og kanskje de som leser bloggen begynner å tro at de selv ikke har det bra nok... Dette vil jo være feil og misvisende. Derfor må jeg kanskje nevne de kjedelige, irriterende, negative hendelsene som man aldri kommer unna... Som denne inaktive dagen min. En apatisk, kjedelig dag med lite energi og overskudd.

Og kanskje vil denne dagen bli givende likevel. Nå vet jeg i hvert fall noe om hvor heldig jeg ellers er som har helsa på plass og tid til å samle på gode opplevelser!

Eldgamle venninner på kafebesøk!

Noen ganger er en lørdag ettermiddag triveligere enn andre. Ferskt eksempel på dette: Gårsdagens besøk på Kafe Globus. Setting: 3 venninner fra fordums da`r møtes igjen en lørdag ettermiddag i februar. Vi tre gikk på videregående i lag, på det som da het musikklinja. Ganske like da, men vi har en helt forskjellig hverdag nå. Fra å være tre jenter som holdt på med musikk (om enn på ulikt nivå), er vi nå en regnskapsfører, en førskolelærer og en kulturskoleleder. Med og uten barn, gift, skilt og samboende.. En bor sørpå, en i det urbane Tromsø sentrum og den tredje langt uti Gokk på Kvaløya...

Så artig det er å treffes, finne ut hva de andre holder på med, om kjemien fremdeles er til stede, og mimre litt om gamle dager. Utrolig hvilke minner som dukker opp i løpet av to ettermiddagstimer... Husker dere den gangen vi kom til å skulke en time etter midttimen, og traff på læreren vår midt i Storgata? Og gymmen. Herremin, som vi gruet oss til Cooper-testen (nesten så man følte seg truet med tortur). Og så irriterende det var da den spreke trombonisten i klassen sprang forbi med lette skritt mens man selv luntet umotivert og astmatisk avgårde. For en skrytepave. Tenk å springe så fort bare for å vise seg... (ingen som tenkte på at han kanskje likte å springe).
Krampelatter. Tørke tårer! Og hvordan kunne det ha seg at vi fikk lov å sitte på Teaterkafeen og dele på en kaffekopp hele dagen, uten tilsnakk fra betjeningen? De måtte jo tape penger på oss. Kanskje de skjønte at om 23 år er vi tilbake, litt mer pengesterke og kaffetørste, og sørger for bedre omsetning enn den gang da? (For i og med at Globus stengte litt tidlig, havnet vi på Sånn etter hvert. Nye eiere, sier du? Flisespikkeri ;)

Det eneste skår i gleden var facebookstatusen til ei av disse venninnene morgenen før vi skulle møtes: "Skal møte mine eldgamle veninder fra skoletiden..." Hva i all..? Eldgamle? Her sitter vi, bare ungdommen, knappe 40 år alle tre, og så skriver hun noe sånt. Offentlig! Skandale.

Jaja, trivelig var det! Og mer trivelig skal det bli, for det er klart at man skal møtes flere ganger. Kanskje om et halvt år? På Middagskjelleren? Imens er det fram med hårfarge, pinsett og fuktighetskrem i litervis, for denne eldgamle røya skal jammen se ung og vakker ut enda en stund!